Opplever du at noe skurrer i gruppene du er en del av, men du ikke helt vet hva det er? Mange kjenner på den følelsen. Det handler ofte om gruppens dynamikk og usynlige hierarkier. Dette er mekanismer som oppstår i alle typer fellesskap, uavhengig av hvem som er der.
Er du den som “tar litt mye plass” i gruppa eller “mener mye” selv når du bare er deg selv? Eller et du den som ikke får – eller tar taletid?
Alle grupper har et indre liv, ikke livet vi later som vi har … den hyggelige praten mens vi ser ut i luften, nipper til hvitvinen, blåser på kaffen og spør “alt bra?” – men det livet som skjer i kulissene.
Det er hvem som tar ordet, hvem avbryter, hvem blir avbrutt, og hvem som er gruppens klovn, terapeut eller syndebukk. Gruppens uoffisielle leder – alfa-hann eller dronning-bie? Det snakker vi aldri om. Den praten tar vi ikke. Det er for risikabelt. Vi vil ikke ha konflikter, og dessuten går det jo “greit nok”.
Du vet, den hyggelige praten mens vi ser ut i luften, nipper til hvitvinen, blåser på kaffen og spør “er alt bra?”
Hierarkiet ingen har bedt om, men som alle følger
I alle grupper finnes det en rangorden. Ikke et organisasjonskart, men en orden som oppstår i det stille av seg selv. Sakte, sikkert og umerkelig som det mest normale og naturlige. En orden kommer snikende over tid.
Noen fører ordet. Noen bestemmer hva som er morsomt. Noen bestemmer hva som er “litt mye”. Og noen blir alltid den som må forklare seg, selv når de ikke har gjort annet enn å puste i den samme luften som resten.
Det er sjelden vondt ment. Men det gjør jobben.
Når én person endrer hele rommet
Det finnes alltid én. Den uoffisielle lederen. Personen som ikke er valgt, men som likevel styrer gruppen som om det var det lokale kommunestyret. De setter tempoet og “bestemmer” hva som er lov å si – ofte via et effektivt kroppsspråk. De snakker til sine utvalgte favoritter. Resten blir publikum. Høflige, lyttende, og akkurat passe usynlige.
Passer du ikke inn, merker du det fort. Gjerne i form av en kommentar pakket inn i et smil. En sånn “jeg sier det bare fordi jeg bryr meg”-tone – en tone som får deg til å lure på om du burde ha sendt en søknad for å delta.
Da må du velge ordene dine med omhu for ikke å bli misforstått. Og likevel blir du misforstått – selv når intensjonen din var den beste.
Det vi aldri sier høyt
Vi snakker om ferier, vær og små-plager. Men vi snakker aldri om:
- hvem som styrer samtalen
- hvem som irriterer hvem
- hvem som gis høyde under taket
- hvem som holder gruppen sammen
- hvem som holder igjen
Dette er gruppens egentlige vesen. Det som ligger under samtalen, men som styrer mer enn ordene som blir sagt. I arbeidslivet har vi språk for dette: ledelse, roller og ansvar. I vennegrupper har vi ingenting. Der blir alt personlig.
Når du ikke lar deg plassere
Noen mennesker lar seg ikke putte i en rolle. De er ikke ute etter å lede, men de lar seg heller ikke styre. De er tydelige, nysgjerrige og skaper energi uten å forvente applaus. Det er ofte disse som blir misforstått. Ikke fordi de er uklare, men fordi de ikke spiller etter de usynlige reglene.
Og hvis du kjenner deg igjen her, er det nettopp derfor du skal lese videre. Dette handler om deg og om alle gruppene du deltar i.
Å se mønsteret er å ta det mindre personlig
Det beste med å forstå en gruppes indre liv, er at du kan slutte å gjøre deg selv mindre for å passe inn. Du trenger ikke planlegge hvordan du skal være. Du trenger ikke gå på tærne. Du trenger bare å se dynamikken for det den er. Når du først ser det, mister den sin kraft. I hvert fall i ditt eget hode. Du er i gruppen på egne premisser. Du kan gi energien din til de som faktisk tåler den. Og du kan ignorere resten.
Man sier at mennesket er et flokkdyr. Allikevel er vi ikke én flokk. Vi ser mønstrene og velger hvor vi vil være. Det er kanskje det mest menneskelige av alt: å være en del av en gruppe uten å miste oss selv – aller helst med humoren i behold.
Så hvem er du i gruppen? Den uoffisielle lederen, syndebukken, lytteren eller terapeuten?
Dersom du kjenner deg igjen er du i godt selskap. Spørsmålet er hvor mye det koster. For de fleste er verdien av å være en del av en flokk viktigere enn enkeltpersonene. De som skygger unna og skylder på eksterne årsaker for å melde seg ut, har ikke våget å ta oppgjøret. Det holder jeg med dem i. Et oppgjør av denne sorten vil koste for mye og ikke føre til noen ting.
Som meg håper jeg du ikke kjenner deg igjen i dette. I hvert fall ikke alt. Det betyr at du ikke bare nyter harmoni i gruppene du er en del av, men et sted der fryd og gammen råder.
Photo credit: Pixabay.com
