Kjerringer bak rattet

-Skrekk og gru. Nå skal kjerringene i Saudi‑Arabia, som det siste landet i verden, også bak rattet.

Kong Salman har lovet at det skal skje, og da er det vel bare å starte øvelseskjøringen, Saudi‑jenter, slik at dere slipper slengbemerkninger om kjøringen. Her er et eksempel på det siste; Kvinner bak rattet i Afghanistan blir tv-underholdning.

Dette skrev jeg for noen år siden da verdensnyheten om kvinnelige sjåfører i Saudi-Arabia kom.

Vi skrur tiden tilbake i Norge og husker blondinevitsene og kvinner bak rattet-vitsene. Morsomt imponerende lenge. Allikevel – som innehaver av både lyst hår og sertifikat må jeg ha vært utstyrt med et tjukt lag teflon. Jeg tenkte ikke at det angikk meg. Jeg selv fikk nemlig lov til å kjøre både bil og traktor før jeg rakk ned til pedalene. Jeg øvelseskjørte i venstrekjørte, kaotiske New Delhi, fikk kjøre traktor ulovlig tidlig og tok sertifikat i Drammen med verdens beste kjøreskolelærer. Av ham lærte jeg å lukeparkere på en femøring og trosset dermed både kjønn og hårfarge.

Kommentarene satt løst gjennom hele 70‑, 80‑ og 90‑tallet. Kommentaren under er sågar fra 2008. Jeg smiler i det skjegget jeg ikke har – for på en dårlig dag kunne jeg tenke: Har de et poeng? Mange kvinner var utrente sjåfører i starten, men fikk unngjelde for det i litt vel lenge.

Kvinner bør gjennomgå en godt utarbeidet test før de eventuelt blir vurdert når de fyller 25 år, samtidig som at det første året de får ha førerkort, bør gjennomgå en ny oppkjøring, for at man kan forsikre seg om at de forstår trafikk like godt som menn. – VGD

«Kjerringer bak rattet», «kvinnfolk i trafikken» eller «damekjørt bil» er sannsynligvis ikke komplimenter. En damekjørt bil tror jeg betyr at bilen er daukjørt. Godt at jeg ikke husker helt – teflonet beskytter heldigvis hjernen min når det trengs som mest.

Men den store verdensnyheten fra Saudi‑Arabia minnet meg på hele denne perioden med harselas her i landet – uten sammenligning for øvrig.

Siden den gang har kvinner i Saudi Arabia fått flere formelle rettigheter, blant annet muligheten til å reise uten mannlig verge (oi) og delta mer i arbeidslivet. Likevel ligger landet fortsatt langt nede på globale likestillingsrangeringer, og mange kvinner lever fortsatt med både juridiske og kulturelle begrensninger.

I min lille nåværende verden blir jeg bare påminnet at jeg er kvinne når jeg ser meg selv i speilet – resten av tiden er jeg bare et vesen, en person, et individ som durer rundt og gjør akkurat det jeg vil innen lovlige grenser. Selvfølge? Så klart. Men det var ikke alltid slik for kvinnene i Norge heller.

Jeg sender derfor en vennlig tanke til alle som sto på barrikadene i forrige århundre og ofret seg for likestilling, selv om det kostet både hverdagslykke og skilsmisser. Det håper jeg nye generasjoner kvinner gjør også, vi har mye å takke «rødstrømpene» og alle andre som gikk foran og tok støyten.

Nå er det på tide å vende den lille nesetippen utover grensene. Visse steder er det en fryktelig lang vei å gå.

Og mens vi først er i gang med å løfte blikket: Jeg har skrevet to andre små tekster som henger sammen med denne – på hver sin måte.

Den ene handler om Mina i egen familie som ble kastet ut av gården da hun ble enke og hvordan hun fikk endret selveste odelsloven. Den andre om 8. mars og de kampene som fortsatt pågår, både høyt og lavt

For deg som liker å lese om også andre ting, ligger e‑bøkene mine ute. De er skrevet for deg som er travel, som trenger raske tips eller bare startkabler før du skal holde foredrag, gjennomføre en medarbeidersamtale eller søke på jobb.

Photo credit: Faisal Al Nasser / Reuters file